I det øyeblikket jeg gikk ut av Van Gogh-museet, var jeg egentlig helt rolig. Jeg hadde forventet å bli overveldet, sjokkert av fargene, rørt av historiene, men det som virkelig satt igjen, var en dyp følelse av ro. Solsikkenes gule var ikke lyst, men brennende; selvportrettenes blikk var ikke vanvittig, men et uttrykk for å leve intenst. Først da jeg sto foran maleriene, forsto jeg at han ikke var et geni som plutselig dukket opp, men en person som, midt i kaos og misforståelser, likevel valgte å skape. Et liv på 37 år, nesten uten anerkjennelse fra markedet; men hundre år senere ble han grunnen til at utallige mennesker reiser til Amsterdam for å hylle ham. Den følelsen av tidsforskyvning var veldig slående. Kunst er tydeligvis ikke teknikk, men oppriktighet til det ytterste. Det handler ikke om suksess eller fiasko, men om «har du gitt alt av deg selv». Da jeg gikk ut av museet, var byen fortsatt travel, men jeg følte en ny dybde inni meg. Verdien av å reise er kanskje nettopp det å plutselig se seg selv i et eller annet utstillingsrom.