Når man trer inn i dette storslåtte musikkpalasset, er den første følelsen ikke sjokk, men ærefrykt. Over hodet er det intrikate utskjæringer og et malt kuppeltak, foran øynene er det lag på lag med orgelpiper, som om hele veggen venter på å puste. De fire radene med tangenter står stille, men virker klare til å vekke sjelen i hele rommet når som helst. Lyset strømmer inn fra fargede vinduer, og gull og rødt flettes sammen for å skape en varm og høytidelig atmosfære, som får en til å senke farten ubevisst.
Stående foran scenen forsto jeg plutselig at musikk aldri bare er lyd, men en kombinasjon av arkitektur og kunst. Hver pipe, hver bue, hver mosaikkbit forbereder scenen for lyden. Når melodien begynner, er det ikke bare luften som vibrerer, men hele rommet og menneskets indre. Her følte jeg at menneskets streben etter skjønnhet kan være så ekstrem og ren.