Selv om turen til Wuzhen var en dagstur og ikke så lang, fikk jeg likevel oppleve den unike atmosfæren i Jiangnans vannbyer, fra morgen til kveld, gjennom Dongzha og Xizha. På dagtid var det en tåkete og regnfull by, mens om natten var det et hav av lys. Den samme elven, de samme taksteinene, presenterte helt forskjellige scener til ulike tider.
Jeg startet morgenen i Dongzha. Dongzha har bevart en mer autentisk følelse av hverdagsliv, med smale gater og smug hvor man kan se bolighus med tørkende klær og parvise inskripsjoner på dørene, og skinnende brosteinsgater som er slipt glatte av tidens tann. Mens jeg spaserte langs elvebredden, var det hvite vegger og mørke tak på den ene siden, og sakteflytende elvevann på den andre. Lykter som av og til hang ned fra takskjegget, gjorde at scenen så ut som gamle fotografier som hadde våknet til liv. Jeg besøkte ulike små museer, som for eksempel for blått trykt stoff og bryggerier, hvor jeg kunne se verktøy og prosesser for tradisjonelt håndverk. Dette hjalp meg å forstå at en «gammel by» ikke bare er en bakgrunn for bilder, men en levende livsstil som har eksistert.
På ettermiddagen dro jeg til Xizha, og atmosfæren var merkbart annerledes. Gatene i Xizha var bredere, og planleggingen var mer omfattende, med gjestehus, kafeer og kreative butikker på rekke og rad. Sammenlignet med den hverdagslige følelsen i Dongzha, hadde Xizha mer preg av en ferieby. Jeg tok en spesiell tur med en robåt, og beveget meg sakte langs vannveien mot enden av Xizha. Mens jeg satt i båten og så ut til sidene, kunne jeg se gjestehus langs elven, trevinduer og steinbroer passere sakte forbi, som om jeg selv var en del av dette blekkmaleriet. Sammenlignet med å gå, ga båtturen en dypere forståelse av den sanne betydningen av «vannby». På veien tilbake gikk jeg langs vannkanten og kunne se mange gjestehus bygget langs elven, hvor man kunne åpne trevinduene og se elven.
Jeg stilte meg i kø for å kjøpe den lokalt berømte reddikpaien. En lang kø strakte seg foran den lille butikken, og luften var fylt med duften av frityrstekt deig og reddik. Da det ble min tur, fikk jeg en nystekt, varm reddikpai. Jeg tok en bit, og den var sprø utenpå og salt og saftig inni. Mens jeg sto på brosteinsgaten i den gamle byen, med kveldsbrisen i ansiktet og spiste den varme snacksen, var det mer tilfredsstillende enn noen formell middag, og det ble et av mine mest «menneskelige» minner fra Wuzhen.
Etter skumringen var Xizhas nattutsikt høydepunktet på hele turen. Himmelen ble gradvis mørkere, og lyktene langs elven og konturlysene på bygningene ble tent én etter én, og reflekterte i vannet, slik at hele elven så ut til å lyse opp. Det var flere turister, men i noen roligere hjørner kunne jeg fortsatt finne en smug hvor det bare var meg og lyden av vannet.
Denne dagsturen til Dongzha og Xizha, selv om den var litt hektisk og mange steder bare ble sett i forbifarten, ga likevel mye utbytte. Dongzha viste meg mer «originale» spor av liv, og lot meg forestille meg hverdagen til tidligere innbyggere som vasket klær, tørket dem og pratet her. Xizha, derimot, var som en scene forberedt for moderne reisende, hvor den gamle byen var gjort mer komfortabel og fotogen, og mer egnet for å bo lenger. De to stilene sammen ga meg et mer tredimensjonalt inntrykk av en «vannby».
På veien tilbake, da jeg tenkte tilbake på brosteinsgatene på dagtid og lysrefleksjonene på elven om natten, følte jeg at verdien av reisen kanskje ikke ligger i «hvor mange attraksjoner man besøkte», men i om man i et øyeblikk virkelig senket tempoet og konsentrerte seg om å se på landskapet rundt seg. Wuzhen ga meg nettopp en slik mulighet til å trykke på pauseknappen i det hektiske livet.
Se mer